Det var en gardmann der som hadde ei kvern, og den brann for'n to pinsekvelder på rad. Da det lei til pins-tid trea året, var det en skredder hos'n og sydde helgeklær
‘Skal tru hosdan det går med kverna denna gongen, tru det skal brenne i natt au?' sa mannen.
‘Det skal inte ha no nau med det,' sa skreddern, gi meg nøkkeln, så skal nok je passe kverna.'
Det tykte mannen var både vael og bra; og da det lei på kvelden, fekk skreddern nøkkeln og gikk nedi kverna - hu var tom enda, for hu var nybygd - og så sette'n seg midt på golvet, tok krittet sitt og slo en stor ring rundt ikring seg, og rundtom den ringen skreiv'n fadervår, og så var'n inte redd, om så sjølve fanden skulle kommå. Da det var høgstnattes, flaug døra opp med ett, og inn kom det så tjukt med svarte katter at det yrde. Dom var inte seine før dom fekk ei gryte på peisen og til å legge på under, så det tok til å brase og frase i gryta, som om hu var full av kokandes bek og tjære.
‘Hå, hå,' tenkte skreddern, ‘henger det slik i hop,?' og inte før hadde'n sagt det, før ei ta kattene skauv låbben bak gryta og ville velte a.
‘Scht katte, du brenner deg!', ropte skreddern. ‘Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg,' sa katta til de andere kattene, og alle sammen bort ifrå peisen og til å hoppe og danse rundt om ringen; men rett som det var, luska katta bort til peisen att og ville skubbe over ende gryta. 'Scht katte, du brenner deg!' skreik skreddern, og skremte a ifrå peisen.
‘Scht katte, du brenner deg! sier skreddern til meg,' sa katta til de andere kattene, og alle sammen til å danse og hoppe, og rett som det var, var dom borte att og freste å velte gryta.
‘Scht katte, du brenner deg!' skreik skreddern, og tok slik i at dom for bortetter golvet den eine over den andre, og så tok dom til å hoppe og danse som før. Så slo dom krins utenom ringen og tok på å danse rundt ikring'n snøggere og snøggere, og til slutt så snøgt at dett gikk reint rundt for skreddern, og dom glodde på'n med slike store fæle auer, som om dom ville eta'n levandes. Men best som det var, stakk den katta som hadde vøri i ferd med å velte gryta, labben sin innafor ringen, jussom hu hadde hug til å få tak i skreddern. Men da skreddern såg det, løyste'n på telgjkniven og heldt'n ferdig. Rett som det var, slo katta labben innafor ringen att, men i samme blinken hakka skreddern labben ta, og alle kattene ut det forteste dom vant, med ul og med skrik.
Men skreddern la seg i ringen, og sov til sola sto langt inn på golvet til'n. Så stod'n opp, læste att kverna og gikk opp på garden.
Da han kom inn i stua, låg både mannen og kjerringa enda, for det vat pinsmorrån
'Signe dagen,' sa skreddern, og ga mannen handa.
'Takk, deg au,' sa mannen, og han var både glad og undren da han fekk sjå att skreddern, det kan en nok veta.
'Signe dagen, mor,' sa skreddern, og baud kjerringa hånda.
'Takk, deg au,' sa kjerringa.
Men hur var så bleik, og såg så rar og forstyrra ut, og hånda si gjømte a under felden; men til slutt rette hu fram den venstre til'n og da skjønte skreddern hosdan det hadde seg, men hå'n sa til mannen og hosdan det gikk kjerringa sia, det veit inte je.
[...'Møllerkjerringa var trollkjerringa sjøl, hu da?' spurte gutten.
'Kan veta det,' sa gammlingen!]
BACK TO:
the Eventyr index
English version of this story
The Maison Forte site map
Top of the page
Return to NFO home page